Kontroversiell livredning

Er psykisk helsevern først og fremst til for å verne pasienter eller pårørende? Ja for hvordan kan det psykiske helsevernet utøve traumatiserende tvang av hensyn til de pårørende, uten å se pasienten? Hva er definisjonen på en «vanlig familie»? Og er det et mål å være det? Frykter du emosjonsutløste vulkanutbrudd? Kan et bevrende hjerte forårsake jordskjelv? Å bli sett i mørket samt hørt i stormen, er avgjørende for veien videre. Voksne trenger også å bli validert. Selv om den mentale gjestfriheten sliter på inventaret, så har det sin visjon. Du slippes derfor fortsatt inn dersom du for 15. gang ønsker å frekventere dette mørket. Men inviterer du på besøk i ditt eget indre? Man er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Så skal man komme i mål sammen, forutsetter det at det gjøres tilpasninger. Det er langt ifra kun barn som ofte frykter smerte, er redd mørket, eller har en selekterende hørsel. For voksne krangler også om plassen, og fryser andre ut. De fleste foretrekker varme smil fremfor en kjølig kommentar. Det hjelper lite å bli tilbydd en skulder å gråte på, når den er så kald at tårene fryser til is. Da kan de heller renne fritt. Å trå varsomt, er ekstra viktig hvis landskapet er ukjent. Dessverre er ikke alle så nøye med å studere kartet litt før de uttaler seg om hvor andre bør gå. Konsekvensen kan bli at man aldri finner tilbake. For til tross for at hodet holdes kaldt og at man har is i magen, så er det smertefullt å gå videre med kalde føtter. Høstkveldene er lange og mørke. Lysglimtene blir stadig kortere. Selv ikke en rosa elefant vil kunne løsne flokene og lette på den tunge stemningen i rommet. Det er krevende å heve seg over den urett som har blitt begått, når fremtidshåpet synker. For selv om frustrasjonen stiger, samt at de fortvilte aftenbønnene også øker i volum, så er det ikke alle man greier å vekke. Man blir trangsynt av å gå med skylapper samt å sette merkelapper. Med mindre det igangsettes en leteaksjon, så blir man værende der man ikke kommer seg videre ifra. Det fordi man har blitt for nummen av kulde til å kunne bevege seg. Skjønt bevegelse er det eneste alternativet for å kunne finne en annen rute. Det er fremdeles ikke gitt at man finner stien der man kom fra, men kanskje det uansett er på tide å stake ut en helt ny kurs. Nevnt i episoden: Episode 253 av podkasten «Pia og psyken», «Om behovet for anerkjennelse, med psykiater og forfatter Tormod Huseby.» https://open.spotify.com/episode/2ynOXX9o9sXwx53pKiUEKF [https://open.spotify.com/episode/2ynOXX9o9sXwx53pKiUEKF]     Kapitteloversikt: 00:00 Om episode 15 02:09 Rosa elefant i rommet 22:00 Aftenbønner i helvete 37:53 Før jeg sovner inn 48:56 Blodsbånd kuttes og hjertet plastres   © Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio

Hvor mye byråkratisk sneversynthet samt paragrafrytteri skal man måtte tåle når livet allerede er så tøft at hovedfokuset blir å mest mulig helskinnet snuble seg gjennom alle de krevende utfordringene en hver ny dag brutalt byr på? Hvor meningsløst og tungt må livet over tid være før det høstes forståelse for at man ikke lenger har krefter til å gjøre ting i den rekkefølgen som kanskje ville gitt den største gevinsten på sikt? Hvorfor er det enklere å tråkke over en strek, enn over en terskel? Eller å komme seg velberget opp kjellertrappene? Hvordan skal man komme seg ut av det evinnelige hamsterhjulet? Vil en vingeklippet nattergal noen gang kunne fly fritt? Å finne mer livsmotivasjon når man uansett føler seg fortapt, blir i dette tilfellet en håpløs oppgave grunnet for få lagspillere. Det finnes mange skjær i sjøen som ikke er avmerket på de kartene man får utdelt. Og støter man på de, er det lett å gå til grunne. Så lenge det ikke kastes ut redningstau, blir det naturlig å legge inn årene som er så tunge at det blir vanskelig å ro seg i land. Stillheten er øredøvende, og lysene som blant annet tennes av de som ikke klarer å gi sårt tiltrengte håndsrekninger, brenner ned. Et brent barn som naturligvis skyr ilden, vil instinktivt benytte tilgjengelige fluktveier for å unnslippe svikefulle ildtunger. Alt blir bare enda verre om dette straffes ved å brenne broer. Så hva er hensikten med å tvinge et brent barn til å bli værende i det flammeinfernoet som oppstår når det kastes bensin på bålet? Høstens maktdemonstrasjoner består av mange voldsomme utbrudd, og det mørkner fort. Dette mørket slipper John André deg dypere ned i, og det blir tydeligere enn noen gang at et beger ikke er stort nok for alt det som lenge har fylt seg opp. Da episodeinnspillingen startet, nærmet Kathrine seg en helt bestemt målstrek. Skjønt optimismen var liten. For målstreken var i enden av en tunell uten mange nok lyskilder. Til tross for John Andrés kjærlige tilrettelegging, så er det en stor fare for at livsbalansen har blitt for svekket til at alle hinderløyper er gjennomførbare. Så hva da? Og hva nå? Flyter tankene bedre når hodet legges i bløt? Og vil den mollstemte nattasangen dø ut, eller få flere vers om flygeevnen en vakker dag bedres? Er dette starten på fremtiden? Eller bare avslutningen på fortiden? Man blir hudløs av å gå på glødende kull. Nevnt i episoden: Episode 266 og 273 av podkasten «Pia og psyken»,  https://open.spotify.com/show/6HwpGkopsGYPwMfw6m4brY [https://open.spotify.com/show/6HwpGkopsGYPwMfw6m4brY]  Kapitteloversikt: 00:00 Om episode 14 02:07 Brent barn og brente broer 16:28 Fri flyt av tanker med hodet i bløt 28:25 I bunnen av kjellertrappen 41:20 Nattergalens mollstemte nattasang     © Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio

Når føler du deg sett? Og hvordan ser du andre? Hva legger du i begrepet «sommerkroppen»? Er du som voksen bevisst på å bevare barnligheten i deg? Hvor lenge skal man måtte stå der på perrongen i kulden og mørke mens alle tog passerer? Det hjelper lite at det alltid går et tog, så lenge de ikke stanser. For at et sinn skal kunne åpnes, må iblant munnen lukkes og ørene skjerpes. Gjenklangen av disharmoniske fortidstraumer fortoner seg som et evig ekko. Kroppen er spent som en buestreng, hjerterytmen øker, og den raske frekvensen ville forårsaket senebetennelse hos selv den mest erfarne trommis om vedkommende prøvde å holde tritt. Dessverre så er det ikke alle for unt å kunne velge et mer egnet livsrepertoar. I et dog nokså svinnende håp om at ulykkeskvoten er oppbrukt, skjønt først og fremst fordi det ikke settes noe særlig lit til gammel overtro, så tas det sjansen på å utgi episode 13 hvor en klam og falmet sommerdrakt erstattes av høstens luftige fargetoner. Det har både vært et ustabilt og monotont utholdenhetsprosjekt å gjennomleve sommeren, noe som utdypes i samtalene du får lytte til. Ble det mulig å frekventere shoppingsentre igjen slik at nødvendige fornyelser kunne innbringes? Og hva er status på medisinfronten? Hva skjer når store sansetap man allerede har, blir enda større fordi helt essensielle og høyst nødvendige hjelpemidler plutselig bestemmer seg for å streike i et ubeleilig tidsrom? Musikkfokuset får dessverre ikke plass hverken i denne velfylte episoden, eller i den neste slik ting utvikler seg. Men du vil blant annet bli bedre kjent med John André. Når man lenge har gått på akkord med seg selv, er det på tide å ta noen grep. Ja med mindre man har blitt for skadeskutt til å greie det da. Kvelden faller på, og snart er tiden inne for å gå til ro. Skjønt det er vanskelig å falle til ro, samt å slå seg til ro. Dessuten blir den seige gjørma stadig mer krevende å komme seg opp av. Kapitteloversikt: 00:00 Om episode 13 02:06 Et evig ekko 19:06 Når sanser går tapt, må kamper vinnes 38:33 Ta grep fremfor å gå på akkord © Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio

Føler du at det er lettere å tømme hjertet når glasset eller matfatet gjentatte ganger fylles? Synes du det er enklere å gå en stor ring rundt noen som har det vanskelig, enn å slå ring om vedkommende? Hva gjør man når man ikke kommer seg videre grunnet traumer forårsaket av helsevesenet samt privatpersoner? Hvordan har relasjonene dine gjennom livet påvirket og utviklet deg som menneske? Å produsere denne dokumentariske podkastserien, har vært og er ekstremt mentalt krevende selv om responsen flere ganger har løftet oss opp. For de støttende tilbakemeldingene gir oss nødvendige bekreftelser på at jobben vi nedlegger, har sin visjon når det kommer til det å være et talerør for flere. Intensjonen er jo å gi en fellesskapsfølelse, da det hjelper å vite at man ikke er alene til tross for at man ikke unner andre å ha det vondt.  Mai 2024 fortsetter å forføre folk med varme smil, samt ved å la hete solstråler lekent spille over vinterbleke kropper slik at huden i stedet blir gyllen. Men Kathrine lar seg fremdeles ikke smigre av denne tilstedeværelsen. Tvert imot. For smilene vil aldri nå øynene, og solstrålene forblir ikke i hjertet. De vonde triggerne står i kø, og rusjtrafikken i hodet tar seg opp. Det samme gjør alkoholkonsumet og distansen til resten av verden. Maimånedens klamme hender samt dampende pust, gjør at det søkes ly inne. Alt føles overveldende fordi nesten et hvert gjøremål innbefatter noe som oppleves som en uoverstigelig barriere. Den velfylte ryggsekken kjennes blytung der den konstant gnager mot sår og tynn hud. Skjønt en tom ryggsekk gir hverken fysisk eller psykisk styrke.  Men hvor mye har man egentlig igjen for å ha fylt ryggsekken med nyttige verktøy dersom man underveis får så store slitasjeskader etter å alt for lenge ha båret på for mye, at det ikke lenger er krefter igjen til å ta i bruk verktøyene hvis målstreken en gang blir nådd? Også nevnt i episoden: "Ja vi elsker" - hør et spontant mobilopptak i stua vår natt til 17. mai 2024 med vår versjon av nasjonalsangen. https://youtu.be/Ey1tfc7y7y0?si=yvs3rxLLddM3IM0D Kapitteloversikt: 00:00 Om episode 12  02:09 Glasset fylles før hjertet tømmes 20:10 Slå ring om, fremfor å gå i ring rundt 30:46 Disharmoniske fortidstraumer 41:23 Såre relasjonsslitasjer © Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio

Når begeret er fullt og energilageret tomt, blir det krevende å opprettholde utgivelsesfrekvensen på disse episodene. Kathrine og John André innser at de må senke kravene til seg selv når strikkene som jevnlig tøyes, mister elastisitet. For selv om det å minske presset går på bekostning av kontinuitet samt den fremdriften de trenger for sin egen del slik at de forhåpentligvis kan komme seg videre, så må helsen ha hovedprioritet. Å være alene og retningsvill i dystre blindgater, kan oppleves klaustrofobisk. Når også tåken pakker seg til slik at man blir enda mer desorientert, kommer panikken smygende. Derimot så er det å være i samme båt, noe som omhandler fellesskap og føles mindre ensomt. Men når livbåten er så overlesset og tungrodd at den ikke lar seg manøvrere til tross for at man er flere om årene, drives den stadig lenger bort ifra havnen som var målet. For planen var å kaste ankeret der det igjen kunne bli mulig å få fast grunn å stå på. Skjønt det fordrer at kreftene underveis ikke ebbes helt ut, at vinden snur, eller at noen kommer en til unnsetning før livbåten synker. Om bagasjen blir for tung å bære, kan det være fint med litt avlastning for å unngå belastningsskader. Oppbrukt kvote henger gjerne sammen med overlast. Men har du god nok oversikt til å foreta opprydning ved å sortere ut det uhensiktsmessige? Mai 2024 er raus med varme omfavnelser, men for Kathrine så oppleves disse hete kjærtegnene alt annet enn kjærkomment. Heller kvelende. Å være kvinne med ADHD, byr på mange utfordringer som fortsatt er underkommunisert. En av faktorene er hormoner inkludert syklus som blant annet kan forkludre ADHD-medisinens arbeidsvilkår. Heldigvis øker fokuset og kunnskapen. Men når man i tillegg er blind, så blir dimensjonene på livsutfordringene adskillig større. Parallelt så minsker kompetansen betraktelig hos fagfolk, noe som gjør det enda mer krevende å navigere i alt det som allerede er ekstremt komplekst. Det er mye medisin i sosial omgang samt fysisk aktivitet. Skjønt hva hjelper vel det når kommunale byråkrater legger folks liv i ruiner for å spare penger? I denne episoden forsøkes det som vanlig å gi deg noen perspektiv som forhåpentligvis vil nå dypere enn vannskorpen hvor livbåten har drevet i land. Men er båten forsvarlig fortøyd? Og er havnen den rette? Om svaret er ja, så virker det lovende forutsatt at passasjerene fremdeles er om bord. Massive bølger av fortvilelse grunnet den næringsfattige livsreisen, har mer enn en gang tårnet seg opp og nærmest fortært Kathrine i de frådende vannmassene. For selv om John André ofte har greid å stille stormene, så blir også han nokså maktesløs i sine møter med offentlige etater pluss et rigid helsevesen. Slike instanser kan paradoksalt nok være årsaken til mange mentale forlis. Men kan musikken overdøve mentalt støy, bryte seg gjennom uvær, og redusere antall livshavari? Kapitteloversikt: 00:00 Om episode 11  02:16 Langt til havs i samme tungrodde båt 22:21 Når svarene finnes i bagasjen 41:44 Desorientert i tettpakket tåke © Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio