Ruspasient

Episode 24 er My Pamela Tranaas sin hjerteskjærende historie. Livet hennes får en vond start når hun går på barneskolen, med seksuelt overgrep fra en nabo, som også var en bekjent av hennes mor, samt far til 2 av hennes venninner. Mor til My tar et valg og bestemmer at dette ikke skal prates om, noe som får store konsekvenser for hennes psykiske helse videre i livet. My tar oss gjennom år med ensomhet, som fører til et nettverk med mennesker som hun ikke burde hatt i livet sitt, da hun har 2 små barn hjemme hos seg, som går i barnehagen. My fyller leiligheten med mennesker som har en rusproblematikk, men, hun ruset seg ikke selv, hun ville bare ha selskap. Livet fortsetter med konsekvenser av hennes valg, og fører hun videre inn i livet med et eget rusproblem, og flere seksuelle overgrep. En kveld står My ved Nidelva i Trondheim, der tar hun farvel med sine barn, hvor hun kan se huset de bor i fra der hun står, hun vet de har det bra, da mor til My har tatt over omsorgen, hun tar også farvel med livet sitt.

Lisa kjemper desperat for å få hjelp til sønnens psykiatriske diagnoser, men, dessverre ruser han seg, eller, selvmedisinerer seg, som vi burde kalle det. Dette gjør at de møter stengte dører i hjelpeapparatet, og ingen ønsker å henvise han videre, fordi han faller mellom to stoler. Systemet har gitt han opp, mor vet ikke lengre hvor hun kan snu seg, slik at sønnen har en sjanse for å overleve de alvorlige rus episodene han utsetter seg selv for.

Håkon var 14 år da han ble sprøytenarkoman og blandingsmisbruker. I dag er han 17 år, men sliter fortsatt med konsekvensene av at systemet har feilet han, samt at de fortsetter å gi feil behandling per dags dato. Håkon forteller sin rushistorie, samt barnevernshistorie, hvor vi fanger opp feilene som ansatte gjør, hvor de legger mer til rette for at han klarte å ruse seg, enn at de jobbet for å holde han rusfri. Store og alvorlige feil blir gjort i saken hans, og han poengterer at han hadde stort utbytte av et langtidsopphold på en barnevernsinstitusjon, hvor mange av de som jobbet der, selv hadde bodd på institusjonen tidligere. Vi er begge sterkt enige i at en behandling fungerer best med Erfaringskonsulenter på laget. Vi håper at hans historie gjør inntrykk på de som jobber med ungdom med rusproblematikk, og at man kan prøve å forstå hvor feilen ligger, og hvilke andre ressurser man kan trekke inn, for at ungdommen skal ha best sjanse for å komme seg ut av et liv i rus. Mer om Håkon kan dere lese her: «Kristian» (15) har satt tre overdoser på ett år. Men i Trøndelag finnes ikke hjelpen han trenger - [https://trdby.adressa.no/aktuelt/i/ALnMKx/kristian-15-har-satt-tre-overdoser-pa-ett-ar-men-i-trondelag-finnes-ikke-hjelpen-han-trenger] trdby.adressa.no [https://trdby.adressa.no/aktuelt/i/ALnMKx/kristian-15-har-satt-tre-overdoser-pa-ett-ar-men-i-trondelag-finnes-ikke-hjelpen-han-trenger]Narkomane «Kristian» (15) vil ha hjelp i Trøndelag - nå sendes han til behandling 50 mil unna - trdby.adressa.no [https://trdby.adressa.no/aktuelt/i/k6gOgX/narkomane-kristian-15-vil-ha-hjelp-i-trondelag-na-sendes-han-til-behandling-50-mil-unna]

Episode 21 er Berit sin episode. Berit er en sprudlende dame på 47 år fra Drammen, og mamma til Chris, hennes voksne sønn. Berit er en utrolig dyktig kunstner, og jobber med å male bilder på bestilling, samtidig som hun er pådriveren og stifteren for foreningen Fotspora. Hun tar oss med til barndoms og ungdomsårene, hvor hun følte seg ensom og forlatt. Berit vokste opp med en mor som var alkoholiker. Berit ble seksuelt misbrukt som ung, og dette blir da en traume som hun tungt bærer med seg, mens hun vokser opp. Vi får også høre om da hun reiste til Miami, ble sammen med en kjendis, og levde livet som en rik, vakker og ung kvinne. Det var ikke før Berit ble godt voksen, at hun skjønte at hun muligens hadde diagnosen ADHD. Hun kjemper for å rette opp i livet sitt, men da hun kommer inn på en behandlingsplass i Norge, blir hun bare mer frustrert enn frisk, hun skjønner ikke hvorfor ingen kan hjelpe henne med traumene hennes, hun føler at ingen forstår, og hun må møter mye motgang og avvisning på de spørsmålene hun stiller, angående hvordan systemet for rusavhengige er bygd opp. Denne kampen blir grunnmuren for foreningen fotspora, som hun i dag jobber med å få på plass som et lavterskeltilbud. Hennes største ønske er en utryksfestival, hvor man kan prate åpent om traumer, og andre ting som er vond og vanskelig.

Yvonne på 36 år, og som har bosted i Larvik, deler i episode 20, sin rushistorie. Yvonne sleit med å finne tilhørighet i barndommen, og hun flyttet mye. Alt startet først med en dyp depresjon i tidlig barneår, og videre til selvskading og selvmordstanker. Allerede da hun var 12 år, var kontrastene i livet store. Hun gikk fra å leke med barbie dukker på dagtid, til å snike seg ut å drikke hjemmebrent på kveldstid. Da ungdomsårene kom, ble hun satt på tvangsvedtak og sendt på ungdomsinstitusjon. "Institusjonen var kun en oppbevaringsplass for meg, og de andre som var der", forteller Yvonne. Rus livet fortsatte og eskalerte fra drikking og hasj, til store doser med amfetamin. Yvonne ble tidlig gravid, og sluttet med alt, bortsett fra hasjen. fordi hun hadde store problemer med å få sove på kveldstid, spurte hun legen om hun kunne få noen medisiner til søvn, slik at hun kunne slutte med å røyke hasj, mens hun gikk gravid, men legen svarte nei. "Da blir det som det blir", hadde Yvonne svart legen, da hun så på dette som å ikke få hjelp til noe som var veldig viktig for henne der og da. 2 dager senere blir Yvonne hentet av barnevernet og politiet, og nok en gang satt på tvang. Systemet håndterte svangerskapet hennes på en forferdelig måte, som endte i en brutal abort, og som Yvonne sleit med i mange år, i etterkant. En ny traume hadde blitt til, et nytt sår måtte bearbeides, og dermed eskalerte rusavhengigheten enda mer. Yvonne deler videre om dette såret som aldri helt vil gro, og hvordan livet ble videre, etter denne opplevelsen. Hun deler også om tankene rundt det å være gravid den gangen, og ikke være helt klar for å bli mamma, fordi hun var så forelsket i rusen. Videre deler vi om hvordan systemet er mot de som får barn, og har sykdommen rusavhengighet, samt at vi prater om et veldig vondt tema, hvor en mor velger rus foran sitt barn.