StoryColab

Tv-drama er blitt for dyrt. Det ene selskapet etter det andre sliter big time eller legger ned. Men Kulturministeren poserer begeistret på røde løpere i Cannes, mens internasjonale selskaper suger penger ut av den norske bransjen og sender overskuddene til pensjonister i Florida. Hva skal vi gjøre for å stagge krisen? StoryColab har selvfølgelig svarene, skulle bare mangle.

Kristine sliter med å like serier andre anbefaler, Arne innser at han nok var incel på Finnskogen i forrige liv, og begge har en dragning mot dysfunksjonelt trash fra Nord-England.

Global Ensemble CEO, Petter Testmann-Koch, representerer alt det vi er skeptiske til: Underholdningprodusent som plutselig starter med tv-drama og blir irriterende god til det. En fyr som ikke uten videre anerkjenner forfatteres privilegier til å kalle seg serieskapere, og attpåtil mener at alle som er med har skapt serien. I tillegg liker han lagidrett, poster interiørbilder hver eneste lørdag og er usikker på om norske forfattere er gode nok. Isfront i studio, kan man si.

Hvorfor bør man følge med på sjefen for Oslo Company? Og lukter det litt vår i tv-markedet? Hva mener forfattere når de snakker om "påfunn" og hvorfor blir ideer stadig mindre verdt?

Skal noen få utvalgte slippe lettere i søknadssystemet? Orker vi flere innsalgsmøter og konsulentrunder, og er det fortsatt kommunistene som styrer forfatterforeningene?