Ness

PR-rådgiver Jarle Aabø slakter VGs podkast om Marius Borg Høiby, og mener at LO er udemokratisk pampevelde. I dagens episode av podkasten NESS får lytterne servert en dose samfunns- og mediekritikk når PR- og kriserådgiver Jarle Aabø entrer studioet. Sammen med Ness dykker han ned i aktuelle temaer som dekningen av Gjert Ingebrigtsen-saken, LOs politiske bindinger og deres kontroversielle Israel-boikott. Samtalen er preget av Aabøs direkte stil og Ness’ lidenskapelige innlegg, særlig om Palestina og Israel. Mediedekning under lupen Aabø sparker i gang med å kritisere norsk presses overdrevne fokus på Gjert Ingebrigtsen-saken, som har generert 6000 artikler i år – langt mer enn mange andre saker. «Pressen har kost seg noe fryktelig og fått masse klikk, men stadig flere tar til orde for at saken burde vært lukket,» sier Aabø. Han retter også et kritisk blikk mot VG, som han anklager for å bryte Vær Varsom-plakaten med en podkast om Marius Borg Høiby. VG lot en anonym kilde, presentert via en skuespiller, uttale seg om Høiby, noe Aabø kaller «journalistisk søppel» uten kildekritisk verdi. «Motivasjonen er klikk og penger, ikke samfunnsmessig betydning,» fastslår han. Ness nikker anerkjennende, men vender raskt fokus mot Palestina og Israel, et tema han tydelig brenner for. Han kritiserer norsk presses dekning av konflikten, særlig NRKs rapportering om terrorangrepet 7. oktober, som han mener vinklet for ensidig mot Hamas’ perspektiv. «Det er en journalistisk katastrofe,» sier Ness, og peker på en manglende balanse i Midtøsten-debatten. LOs politiske maktspill LOs ferske kongress får også gjennomgå. Aabø beskriver organisasjonen som en «sykdom» for mange medlemmer, med en ledelse som utøver makt på vegne av et mindretall. Han trekker frem LOs støtte til Rødt og deres nære bånd til Arbeiderpartiet som problematiske. «LO-lederen sitter i sentralstyret til Arbeiderpartiet. En demokratiprofessor fra månen ville fått sjokk,» sier Aabø, og hevder dette åpner for politisk korrupsjon, blant annet gjennom økt fagforeningsfradrag som gagner LOs økonomi. Ness henger seg på og kritiserer LOs Israel-boikottforslag, som han mener rammer verdens eneste jødiske stat urimelig hardt. «LO vil ikke boikotte Nord-Korea eller Syria, men Israel, det eneste demokratiet i Midtøsten, er visst verre enn apartheid,» sier Ness sarkastisk. Han trekker frem en episode der en israeler ble nektet rom på et gjestgiveri i Geiranger på grunn av LOs boikottvedtak, og advarer mot konsekvensene av slik retorikk. «Det nører opp under farlige følelser,» sier han, og peker på økende antisemittisme, som at jødiske barnehager i Oslo må ha politibeskyttelse. MDG og klimadebatt Samtalen tar også for seg Miljøpartiet De Grønne (MDG). Aabø er nådeløs i sin kritikk av partiets PR-strategi og leder Arild Hermstad, som han mener skremmer velgere med en utdatert «redde jorda»-retorikk. «MDG har mista retningen sin,» sier Aabø, og foreslår at partiet bør legge seg ned og jobbe for klima gjennom etablerte partier. Ness, som overraskende avslører at han stemte MDG ved forrige fylkestingsvalg, forsvarer partiets ærlighet i klimasaken, men innrømmer at deres fokus på «høyreekstremisme» er malplassert. 17. mai og nasjonal identitet Mot slutten av podkasten letter stemningen når Aabø og Ness diskuterer 17. mai. Aabø deler en humoristisk historie om sin Vest-Telemark-bunad og en håndlaget kniv, mens han raljerer over pressedekningen av bunads- og flaggdebatter. Ness reflekterer over Norges utjevnende samfunn og innvandringsdebatten, og begge uttrykker en dyp kjærlighet til landet. «Hver gang jeg lander på Gardermoen, får jeg lyst til å klappe,» sier Ness. Med en blanding av skarp kritikk og nasjonal stolthet leverer Aabø og Ness en podkastepisode som både provoserer og engasjerer. Som Aabø avslutter: «Ja, vi elsker dette landet.»

Daniel Viksund dro til Ukraina for å verve seg i kampen mot Putin. Da sikkerhetsklareringen lot vente på seg siden han hadde vært gift med en russisk kvinne, startet han en hjelpeorganisasjon i stedet. Nå krever han ny fly zone for å hjelpe Ukraina. I dagens utgave av podkasten NESS gir veteranen Daniel Viksund et førstehåndsinnblikk i krigen og hvordan det står til ved fronten, og hvordan dagliglivet i Kiev hvor han nå bor arter seg. Han knytter krigens realiteter til verdiene bak Norges nasjonaldag og Frigjøringsdagen, og utfordrer nordmenn til å styrke støtten til Ukraina. 8. mai: Frihetens pris Som veteran fra Forsvaret verdsetter Viksund 8. mai høyere enn 17. mai. «Det er en dag for å hedre dem som kjempet for frihet i 1945. Ukraina gjør det samme i dag,» sier han. Gjennom Veteran Aid Ukraine leverer han droner og militært utstyr til fronten i Donbas og Zaporizjzja. Han beskriver en utmattelseskrig der Russland ofrer liv for minimale fremskritt, mens ukrainske soldater kjemper heroisk, men mangler tilstrekkelig vestlig støtte. Ukraina og 17. mai: En felles kamp Viksund minner om at frihet er skjør.«Ukraina kjempe for frihet,» sier han. Han advarer mot Russlands hybridkrigføring, som kan ramme norske gassrørledninger, og kritiserer forslag om å tvinge Ukraina til en fredsavtale på Russlands premisser. «Det er som Chamberlains feil i 1938. Vi kan ikke belønne aggresjon,» understreker han Krigens hverdag og Norges rolle I Kyiv preges livet av rakettangrep og synlige krigsskader. «Jeg ser 15–20 mennesker med proteser daglig,» forteller Viksund. Likevel roser han ukrainernes gjestfrihet og nasjonalfølelse. Han er frustrert over Norges bidrag: «Vi sender utdatert utstyr uten reservedeler. Norge har tjent milliarder på krigen, men gir ikke nok.» Han ønsker en europeisk våpenproduksjon og en «no-fly zone» over Ukraina for å beskytte sivile. Oppfordring til nordmenn Viksund merker at givergleden i Norge har dabbet av. «Nordmenn støtter Ukraina, men vi har nådd et metningspunkt. Vi må gi mer – økonomisk og militært,» sier han. Han oppfordrer til donasjoner via Veteran Aid Ukraines hjemmeside (vaukraine.no) eller Instagram (@veteranaidukraine). Et budskap for nasjonaldagen Viksunds ord er en vekker: «Ukraina kjemper vår kamp.» Episoden knytter 8. og 17. mai til en tidløs plikt: å støtte dem som står opp mot undertrykkelse. Støtt Veteran Aid Ukraine på vaukraine.no eller følg dem på Instagram.

Emil André Erstad gjester idag podkasten NESS, hvor han diskuterte sin nye bok, Fyrsten, en politisk biografi om statsminister Jonas Gahr Støre. I samtalen med programleder Ole Asbjørn Ness tegnet Erstad et bilde av Støre som en risikosøkende, temperamentsfull og privat politiker som kommer til sin rett når han må kjempe, slik han gjorde under det dramatiske kuppforsøket i Arbeiderpartiet i desember 2024. En kompleks leder Erstad beskriver Støre som en motsetningsfylt figur: en rik arving i Arbeiderpartiet, intellektuell, men også spirituell, med interesser som yoga og en kristen tro funnet i voksen alder. «Han er en sosialdemokrat til beinet, overbevist om at det er det beste for samfunnet,» sa Erstad, og avviste at Støres valg av Arbeiderpartiet var opportunistisk. Samtidig understreker han Støres privatliv som utilgjengelig, der offentligheten kun får glimt av «Jegermester på kjøkkenet» og lite om familien. Støres temperament, som ga ham kunstige tenner fra barndommens slåsskamper på Ris, preger også politikken. Hans vekt på dialog er et forsøk på å temme dette, men han kan bli «stiv i maska» overfor journalister han opplever som uinformerte. Likevel har Støre «tjukke nerver», en evne til å ignorere offentlig støy, som ble avgjørende i fjorårets krise. Desember 2024: Fra kuppforsøk til triumf Erstad trekker frem desember 2024 som et vendepunkt. Da Arbeiderpartiet sto overfor et internt opprør, med navn som Tonje Brenna og Raymond Johansen i kulissene, ble Støre utfordret som leder. «Ni av ti politikere ville knekt, men Støre tenkte: Nå skal jeg vise dem,» fortalte Erstad. I snøværet i Finnmark, midt i krise, viste Støre en «på»-versjon av seg selv, og snudde situasjonen. Senterpartiets exit, strømpris-garantier og Jens Stoltenbergs inntreden som finansminister styrket regjeringen. Samtidig løftet globale usikkerheter, som Trump-valget og Nato-spørsmål, Støres internasjonale erfaring. NRKs A-laget viste en uvanlig varm og jovial Støre, som traff publikum. Resultatet? Meningsmålinger i mai 2025 antyder rød-grønt flertall, og Støre har snudd narrativet fra «tåkefyrste» til «slåsskjempe». Nådeløs når det gjelder Erstad antyder at Støre er mer nådeløs enn sitt rykte. Utfordrere som Trond Giske, Hadia Tajik og Raymond Johansen har falt bort, og Støre, som «skylder ingen noe» i partiet, tar tøffe valg uten å nøle. «Han kan skyte når noen må dø,» sa Erstad, og pekte på desember 2024 som Støres forsinkede «kroning» som Arbeiderparti-leder. En polariserende figur Støres bakgrunn og komplekse natur gjør ham polariserende. Anklager om klassesvik, både utenfor og i Arbeiderpartiet, har skadet partiet mer enn ham selv, mener Erstad. Hans svake PR-evner og irritasjon over pressens overfladiskhet forsterker avstanden til velgerne, men bak kamera er han jovial og prinsippfast, med en integritet som skinner gjennom i hans økonomiske valg, som å tape millioner ved å ha formuen i banken. Valgkampen 2025: Støre mot Solberg Med valgkampen i sikte spår Erstad at Støres «trygghet for framtida» og fighter-image, støttet av Stoltenberg, kan gi Arbeiderpartiet et sterkt kort mot Høyre. Ness spår at Erna Solberg står foran et nederlag som kan avslutte hennes tid som Høyre-leder, og vedder på Støre-seier. Likevel advarer han: «Hver gang Støre konsoliderer, kommer en ny krise. Han er ikke friskmeldt ennå.» Fyrsten har fått ros for sitt nyanserte portrett av Støre, og Ness oppfordrer til å lese boken for å forstå en leder som både fascinerer og splitter. Podkasten NESS er tilgjengelig for lyttere som vil dykke dypere inn i samtalen.

I Norge flommer oljefondspengebruken, og mye av penga bruker vi på innvandrere fra islamske land, hevder Kjell Erik Eilertsen, førstekandidat for Industri- og Næringspartiet (INP) i Akershus i dagens utgave av podkasten NESS. Eilertsen var en av dem som stod bak Finansavisens innvandringsregnskap i 2013, basert på regnestykker og modeller fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Nå har han oppdater regnskapet og går igjennom dette i dagens podkast. Eilertsen anslår at den totale prislappen for muslimsk innvandring beløper seg til svimlende minst 2260 milliarder kroner. For å sette dette i perspektiv: I det reviderte nasjonalbudsjettet for 2025, som ble lagt frem i torsdag, planlegger regjeringen å bruke 542,4 milliarder kroner fra oljefondet, tilsvarende 2,7 % av fondets verdi. Dette er en økning på 82,3 milliarder fra det opprinnelige budsjettet på 460,1 milliarder, som igjen var en økning på 50,3 milliarder fra 2024s 409,8 milliarder. Eilertsens estimat på 2000 milliarder er dermed mer enn fire ganger så stort som årets oljepengebruk – en regning som, om han har rett, truer med å tømme nasjonens sparegris lenge før neste generasjon rekker å arve den. Eilertsens regnestykke, som bygger på hans arbeid i Finansavisen i 2013, er like dristig som det er omstridt. Dengang anslo han (og Ole Asbjørn Ness og Sven Christian Stenvaag) en nettokostnad på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer, justert til 8 millioner i dagens kroner. For innvandrere fra islamske land øker han tallet til 10 millioner. Eilertsen insisterer på at dette er et forsiktig anslag. Hvorfor? Fordi SSB, som hans beregninger hviler på, forutsetter at annen generasjon innvandrere integreres perfekt og konsumerer offentlige tjenester på linje med Ola Nordmann. Eilertsen fnyser av dette. Han viser til at annen generasjon innvandrere fortsatt jobber mindre enn majoritetsbefolkningen, og han peker også på økte kostnader til politi, sosialhjelp, tolketjenester, barnevern og skoler – i Oslo øst brukes det dobbelt så mye per elev som i vest, mye på grunn av språk og sosiale utfordringer, hevder han. Med en sivilingeniørs presisjon og en polemikers glød hamrer Eilertsen inn sitt poeng: Norsk innvandringspolitikk er en øvelse i godhjertet naivitet, en «popøs snillisme» som ofrer konsekvens for intensjon. Han trekker frem Sveriges kaos – daglige skytinger, ukentlige granatangrep – som et varsku om hva som venter dersom Norge ikke strammer inn. «Vi må føre en konsekvensbasert politikk,» proklamerer han, og INPs forslag om null flyktningmottak i kommuner som Bærum og strengere integreringskrav er hans resept. Men Eilertsen er ikke uten sine kritikere, og de er mange. Hans tall anklages for å være selektive, hans retorikk for å være splittende. Hans fortid hjelper ikke: I 2014 vakte han harme med sleivspark på sosiale medier om somaliere, pakistanere og arabere, noe som førte til en 12-måneders suspensjon fra INP i 2024, opphevet på teknikaliteter. Likevel hevder han å stå støtt, som en mann som har sett regnearkets sannhet og betalt prisen for å si den høyt. INP, med 9100 medlemmer og opptil 15 % oppslutning i enkelte kommuner i 2023, sikter mot sperregrensen i 2025. Eilertsen, også en skarp kritiker av norsk energipolitikk, er partiets spydspiss i Akershus. Hans opptreden i Ness, tilgjengelig på Spotify, YouTube og X, har allerede tent gnister i valgkampen. Om hans 2000-milliarders regning er en profeti eller en provokasjon, vil velgerne avgjøre. Men én ting er sikkert: I en nasjon som snart må velge mellom oljepenger og fremtidig velferd, har Eilertsen sørget for at debatten ikke kan oversees.

I dagens episode av podkasten Ness gjestet stortingsrepresentant Ola Borten Moe, hvor han diskuterte sin "støtte" til vindkraftprosjektet Davi og elektrifiseringen av Melkøya, samt leverte skarp kritikk av Norges energi-, klima- og næringspolitikk. Moe hevder politikken minner om Sovjetunionens planøkonomi og advarer mot konsekvensene av dagens kurs. Bakgrunnen for Davi-stemmen Moe forklarte hvorfor han stemte for å behandle konsesjonssøknaden til Davi vindkraftverk, men presiserte at han ikke har tatt stilling til selve utbyggingen. «Jeg har ingen holdning til om Davi skal bygges, men hvis du gjør jobben og leverer en komplett søknad, fortjener du et svar i tråd med norsk lov og forvaltningspraksis,» sa Moe. Han kritiserte at saken i det hele tatt havnet i Stortinget, da konsesjoner bør håndteres av NVE og regjeringen. Moe understreket viktigheten av forutsigbarhet for investorer og sammenlignet det med å trekke tilbake en byggetillatelse for et halvferdig hus. Elektrifisering av Melkøya: En følge av politikk Moe adresserte også elektrifiseringen av Snøhvit-feltet, som indirekte knyttes til Davi. Han argumenterte for at elektrifiseringen er et resultat av brede politiske vedtak, inkludert nasjonale klimamål og en særnorsk CO2-avgift på olje- og gassnæringen. «Stortinget har fått akkurat det det ba om. Oljenæringen elektrifiserer fordi det er bedriftsøkonomisk lønnsomt under dagens rammevilkår,» sa Moe. Han kritiserte mangelen på vilje til å revurdere politikken, som han mener skaper konflikt når prosjekter som Snøhvit møter motstand. Å trekke tilbake tillatelser til et prosjekt som er halvveis gjennomført, mener han er uansvarlig og skader Norges rykte som investeringsland. Sovjet-liknende politikk I en kronikk referert i podkasten sammenligner Moe Norges energi-, klima- og næringspolitikk med planøkonomien i Sovjetunionen på 1930-tallet. «Selv planøkonomene i Moskva ville takket nei til politikken Norge har utviklet de siste fem årene,» skrev han. Moe kritiserte subsidiering av ulønnsom kraftproduksjon, som flytende havvind, og pekte på en strategi der «vi skal leve av ting som ikke lønner seg, basert på ressurser vi ikke har.» Han trakk paralleller til Tysklands energipolitikk, som har ført til høye kostnader og økonomisk tilbakegang, og advarte om at Norge er på vei mot samme uføre ved å ikke bygge ut nok kraft. Klimamål og global relevans Moe var skeptisk til Norges fokus på nasjonale klimamål, som han mener ignorerer klimaproblemets globale natur. Han påpekte at tiltak som elektriske gravemaskiner og utslippsfrie anleggsplasser ofte er symbolpolitikk som flytter utslipp utenfor landegrensene. Han roste likevel regjeringens klimamelding for å åpne for kvotesystemet, men kalte målet om 75 % utslippskutt innen 2035 «bambus og tull» som vil øke kostnadene ved kvotekjøp. Europa og Norges fremtid Moe uttrykte bekymring for Europas økende irrelevans globalt, drevet av høye energikostnader og overdreven regulering. Han pekte på at USA har passert Norge i BNP per capita, til tross for Norges grunnrenteøkonomi. «Europa taper andeler av den globale økonomien, og vi risikerer å bli et kontinent ingen bryr seg om,» sa han. For Norge spesifikt advarte han mot en «Petter Olsen»-mentalitet, der vi sløser bort olje- og gassformuen på ulønnsomme prosjekter uten å forstå hvordan rikdommen ble skapt. Avslutning Podkastepisode avsluttet med en diskusjon om valgkampen 2025, der Moe uttrykte bekymring for et potensielt rød-grønt flertall som spenner fra Senterpartiet til Rødt og MDG. Han understreket likevel troen på Norges evne til selvkorreksjon, men advarte: «Virkeligheten banker på døra, og vi må ta grep før vi kjører butikken i dass.»