19: Redningsmann med Svalbard som kontor - Mari Mowe Martinsen

21. Ung, russ og vennskap - Tine Aasland

Hva ville du gjort hvis du som 15-åring fikk valget mellom å bli igjen på fastlandet eller flytte til Svalbard? For mange ungdommer ville det vært et enkelt nei. Venner, skole, trygghet og alt det kjente blir plutselig satt på spill. Men for Tine Aasland var valget overraskende enkelt. Da faren fikk jobb på Svalbard, så hun ikke et problem, hun så en mulighet. En mulighet hun kanskje aldri ville få igjen. I denne episoden møter vi Tine, som forteller ærlig og åpent om hvordan det er å komme til et helt nytt sted midt i ungdomstiden. Hvordan er det å starte på nytt når alle andre allerede kjenner hverandre? Hvordan finner man sin plass i et lite samfunn langt unna alt det man kjenner? Det viser seg at Longyearbyen er et ganske spesielt sted å være ungdom. Her er folk vant til at nye kommer til, og det tok ikke lang tid før Tine følte seg hjemme. Samtidig er ungdomslivet kanskje mer likt fastlandet enn mange tror. Det er trening, turer, randonee, ungdomshus, fester og vennskap. Forskjellen er bare at kulissene er litt mer spektakulære. Vi snakker også om noe mange kanskje ikke vet: Du kan faktisk gå på videregående på Svalbard uten å ha foreldre boende her. Da får du vertsfamilie. Hvordan fungerer det i praksis? Hvem velger å gjøre det? Og hvordan er det å flytte til Arktis alene som tenåring? Og så må vi selvfølgelig snakke om russetiden. Årets kull består av bare 14 russ, og det regnes faktisk som ganske mange på Svalbard. Men hvordan er det å være russ på verdens nordligste videregående skole? Hvordan fungerer russetiden når det ikke finnes russebiler? På Svalbard har man nemlig russefly. Ja, du leste riktig. Russefly til landstreffet i Stavanger. Vi dykker også ned i de lokale russeknutene. For hvordan løser man egentlig klassiske russeknuter når det knapt finnes et tre på øygruppen? Hva skjer med «kongla» når man bor i et landskap uten skog? Her får du høre hvilke tradisjoner som har overlevd, hvilke som har måttet tilpasses, og hvilke som er helt unike for Svalbard. Og så er det selvfølgelig det store mysteriet: Hvem var det egentlig som snudde alle skiltene på Svalbard på hodet? Ryktene sier at russen vet mer enn de forteller. Men denne episoden handler om mer enn bare russetid og ungdomsliv. Den handler også om vennskap, tilhørighet og det å finne sin plass i verden. Tine deler noen tankevekkende refleksjoner om det å flytte langt hjemmefra og om hvordan man holder kontakten med vennene man har forlatt. En av tingene jeg tar med meg fra samtalen er hvor enkelt, men samtidig viktig, hennes perspektiv er: Du kan ikke bare sitte og forvente at vennene på fastlandet skal savne deg. Du må også vise at du savner dem. Vi snakker om fremtidsplaner, studievalg og presset mange unge kjenner på når de skal finne ut hva de vil bli. Tine er ærlig om at det ikke alltid er lett å ha alle svarene klare, men også om viktigheten av å være åpen for muligheter og veier som dukker opp underveis. Målet akkurat nå er Trondheim og psykologistudier, og vi ønsker henne masse lykke til på veien videre. Dette er en episode for deg som vurderer å flytte til Svalbard med ungdom i familien. For deg som selv er ungdom og lurer på hvordan livet her egentlig er. Eller for deg som bare er nysgjerrig på hvordan det er å vokse opp på toppen av verden. For det finnes ikke så mange historier om akkurat denne delen av livet på Svalbard. Heldigvis forteller Tine sin- helt ufiltrert.

20. Skinnboden, Svalbard og et sårt farvel - Signe Mørk

Da Signe Mørks mann fikk jobb på Svalbard for 25 år siden, var det én ting som var helt sikkert: Signe hadde absolutt ingen planer om å bli med. Hun hadde gjort det klinkende klart at hun skulle reise hjem igjen så snart mannens kontrakt var over. Men noen ganger har Arktis andre planer. Etter bare 14 dager hadde hun ombestemt seg. Ikke bare ville hun bli, hun kunne ikke forestille seg å forlate øya i det hele tatt. I episode 20 av Polarprat tar Signe oss med tilbake til et Svalbard som nesten føles som en annen verden. Til tiden før Svalbardbutikken eksisterte, da man måtte handle mat på tre ulike steder. Til gruvesamfunnet der ektefeller ikke fikk bruke bilene, og der det ble gjort forskjell på barn av fast ansatte og familier på åremål. Gjennom Signes historier oppdager jeg hvor mye av Svalbards historie som har forsvunnet mellom generasjonene. Hun forteller om steder og hendelser som den største selvfølge, mens jeg innser hvor lite jeg egentlig vet om livet her før min tid. Etter tre år måtte familien flytte sørover, men lengselen etter Svalbard slapp aldri taket. Ti år senere fikk de sjansen til å komme tilbake. Det som skulle være et kort opphold ble starten på et nytt liv i Arktis. I dag er Signe daglig leder på Skinnboden, en butikk som har blitt en kjær del i Longyearbyen. Vi snakker om livet på skinnboden i verdens nordligste samfunn, om lojale stamkunder, turister som reiser tilbake år etter år, og om logistikken som får hverdagen til å gå rundt langt nord for polarsirkelen. Nå står hun foran et kapittel hun aldri ønsket seg. Som pensjonist må hun forlate Svalbard på grunn av boligsituasjonen. Det blir en ærlig, sentimental og rørende samtale om kjærligheten til stedet som ble hjem, om mørketiden hun elsker, og om sorgen over at årets mørketid var den siste som fastboende. Dette er en episode om å finne hjem der man minst forventer det. Om menneskene som former Svalbard, og om et sted som setter spor for livet. Vilt, vakkert og voldsomt. Grip muligheten, for Svalbard er et eventyr.

19: Redningsmann med Svalbard som kontor - Mari Mowe Martinsen

Episode 19 av PolarPrat skulle egentlig vært ute for lenge siden. Episoden var spilt inn, praten fløt, stemningen var gull, og så skjedde det eneste som absolutt ikke kan skje når man lager podcast: lyden var helt ødelagt. Altså… total katastrofe. Litt sånn “legg deg ned på gulvet og stirr i taket”-stemning. Men enkelte gjester fortjener åpenbart en ekstra runde, og derfor er jeg skikkelig glad for å kunne ønske Mari Mowe Martinsen tilbake i stua mi. Og tro meg, denne episoden var verdt ventetiden. Jeg sier ofte at folkene på Svalbard er unike. Alle her oppe går rundt med historier som høres oppdiktet ut. Men Mari… hun er i en egen kategori. Ikke bare har hun et mellomnavn du sent kommer til å glemme, hun er også én av bare seks kvinnelige redningsmenn i Norge. Og hvis du tror det er tilfeldig, så kan jeg fortelle at hun allerede som 9 måneder gammel ble brukt som markør under snøskredtrening. Altså noen blir født inn i familiebedriften. Mari ble bokstavelig talt gravd ned i den. I denne episoden forteller hun om hvordan hun målbevisst har jobbet mot drømmen om å bli redningsmann helt siden videregående. Presset var heller ikke akkurat lite, med tanke på at faren hennes var med på å bygge opp den norske redningsmanntjenesten, og var redningsmann nummer én. Da Mari ikke kom inn på første opptak, traff det hardt. Men hun nekta å gi seg. Og historien om telefonen som endelig kom? Det høres genuint ut som sluttscenen i en norsk feelgood-film. Vi snakker selvfølgelig også om tittelen «redningsmann». Burde den hete noe annet når man er kvinne? Eller handler tittelen om yrket – ikke kjønn? Mari deler både fordommene hun har møtt fra andre, men også de tøffeste: de hun har hatt mot seg selv. Hun forteller hvordan hverdagen faktisk ser ut i et yrke de fleste av oss bare ser på TV. Hva som skjer når alarmen går. Hvordan man trener på det umulige. Og jeg må stille spørsmålet jeg oppriktig ikke klarer å slippe: Hva gjør du når du står i en situasjon du aldri har opplevd før, og noen sitt liv avhenger av at du finner ut av det? Vi snakker også om kjærligheten til Svalbard. Om den enorme naturen som gjør deg både fri og bitteliten på samme tid. Om fellesskapet her oppe. Om sorgen i hvor ofte folk flytter. Og den smådesperate følelsen når venner begynner å si ting som: “vi tenker kanskje å flytte ned neste år…” Dette er en episode med gåsehud, latterkrampe, sterke historier og verdens fineste Svalbard-refleksjoner. Lytt og le!

18. Coal miner in a tourist town - Jon Gunnar Hansen

Episode 18 av PolarPrat er med ingen ringere enn Jon Gunnar Hansen, Gruveelektriker, musiker og levende Svalbard-historiebok. Han har bodd på Svalbard i 30 år, og allerede fire minutter inn i praten sitter jeg med historier om Svalbard jeg aldri har hørt før. Vi snakker om et helt annet Svalbard. Et friere Svalbard. Et sted der kardemommeloven regjerte, og hvor folk kunne fly opp på en spontan svipptur midt på natta bare for å kjøpe røyk, sjokolade og kjøtt før de tok flyet rett ned igjen noen timer senere. Om korte turistsesonger, lange stille perioder og en helt egen ro som lå over øya. Jon Gunnar tar oss også med inn i gruvelivet. Om samholdet, arbeidsmoralen, fellesdusjen, og førsteinntrykket hans av gruvearbeiderne: Mannfolk med eyeliner, store gjenger og en energi som minnet om de kule femteklassingene på skolen. Vi snakker om Svea og samfunnet som fantes der. Bowlingbane, klatrevegg, modellflymiljø og velferdstilbud langt ute i Arktis. Og ikke minst historien om blindpassasjerene fra Afrika som plutselig sto på kaia. Musikken får også stor plass i episoden. Jon Gunnar forteller om hvordan en nær døden-opplevelse nesten gjorde at han la musikken bort for godt – og hvordan Svalbard ga den tilbake til ham. Om hvordan gruvehverdagen inspirerer låtene han skriver, og historien bak den sterke og sårbare sangen «Coal miming problem (in a Tourist Town)». Og ja, han forteller også om den gangen han holdt konsert på selve Nordpolen. Bare den historien alene er verdt episoden. Når man hører alt Jon Gunnar har opplevd der oppe, virker det nesten som han har gjort absolutt alt et menneske kan gjøre på Svalbard. Derfor måtte jeg stille spørsmålet: «Er det fortsatt noe du ikke har opplevd her oppe?» Vi snakker også om hva som forsvinner fra Svalbard nå som gruvedriften er lagt ned. Om identitet, kultur og menneskene som bygde samfunnet. Dette er en episode full av historier, varme, skråblikk og latter. Akkurat sånn en god PolarPrat skal være. Og holder du ut helt til slutt, venter kanskje episodens største latterkrampe når Jon Gunnar drar frem noen av kallenavnene fra gruvene. Jeg skal ikke spoile noe, men jeg ler fortsatt!

17. Fremtiden på Svalbard - Christian Lorås

Velkommen til episode 17 av PolarPrat. I dagens episode møter vi Christian Lorås – mannen som kom til Svalbard, forelsket seg i øyriket og bare seks uker senere tok over Spitzbergen Adventures. I dag driver han et av Longyearbyens kjente turistselskaper, midt i et Arktis i rask endring. Vi snakker om hvordan Svalbard har forandret seg de siste årene. Der det tidligere var flest norske besøkende, kommer det nå stadig flere turister fra Asia og USA. Christian forteller om utviklingen i turistnæringen, samarbeidet mellom aktørene på øya og hvilke sikkerhetstiltak som må tas når naturen både er vakker og nådeløs. Og naturkreftene kjenner han på kroppen. Christian har gått gjennom isen to ganger. Han deler erfaringene sine, hva man alltid bør ha med seg på tur og hvorfor respekt for naturen er helt avgjørende her oppe. Vi snakker også om identitet og tilhørighet. For selv om turismen peker fremover, synes Christian det er trist at gruvedriften forsvinner. Svalbard risikerer å bli et historieløst samfunn, sier han. Gruvearbeiderne har vært bærebjelken i lokalsamfunnet gjennom generasjoner, mens mange i dag kommer på åremål og forsvinner igjen etter kort tid. Hvordan er det å stadig miste venner som flytter? Hvordan skaper man bolyst i et samfunn preget av gjennomtrekk? Og hvordan holder man fast på det positive i et liv langt nord? Selvfølgelig måtte jeg også stille spørsmålet: Har du sett isbjørn? Men det riktige spørsmålet viste seg heller å være: Hvor mange isbjørner har du sett? Christian forteller om møter med nysgjerrige bjørner, om den enorme respekten han har for naturen – og om følelsen av å møte selve kongen av Arktis ansikt til ansikt. Dette er episode 17 av PolarPrat. God lytting.