Harry Potter og rasjonalitetens metode

Dagen var søndag, 3. november, og snart ville de tre stormaktene i sitt skoletrinn, Harry Potter, Draco Malfang og Hermine Grang, starte sin strid for overlegen dominanse. (Harry var en liten smule irritert over den måten Gutten-som-overlevde var blitt ned­gra­dert fra overlegen dominanse til en av tre likeverdige rivaler bare ved å bli med i kon­kur­ransen, men han forventet å få tittelen tilbake snart.) Slagmarken var en seksjon av den ikke-forbudte skogen, tettvokst med trær, fordi professor Krengle hadde ment at det å kunne se alle fiendestyrker var altfor kjedelig selv for det aller første slaget. Alle elever som ikke faktisk var med i en førsteklasse-armé hadde slått seg ned i nærheten og fulgte med på skjermer som professor Krengle hadde satt opp. Bortsett fra tre fjerdeklassinger fra Griffing som var syke og sendt i seng av madam Pomfrit. Utenom dem, var alle til stede. hprm.no

I det siste hadde Hermine hatt en synkende følelse i magen hver gang hun hørte andre elever snakke om henne og Harry. Hun hadde vært i et dusjavlukke denne morgenen da hun hørte en konversasjon mellom Padma og Morag, og det hadde vært den siste dråpen som var blitt sluppet oppå en stor mengde andre dråper. Hun begynte å mene at det å bli involvert i rivalisering med Harry Potter hadde vært et forferdelig feilgrep. Hvis hun bare hadde holdt seg vekk fra Harry Potter, så ville hun ha vært Hermine Grang, den mest lysende akademiske stjerne ved Galtvort, som tjente flere poeng for Ravn­klo enn noen annen. Hun ville ikke ha vært like berømt som Gutten-som-over­lev­de, men hun ville ha vært berømt for å være seg selv. Istedenfor var det Gutten-som-overlevde som hadde en akademisk rival, og hennes navn var tilfeldigvis Hermine Grang. hprm.no

«Okei,» sa Harry og svelget. «Okei, Hermine, det er nok, du kan stoppe.» Den hvite sukkerpillen foran Hermine hadde fremdeles ikke endret form eller farge i det hele tatt, selv om hun konsentrerte seg hardere enn Harry hadde sett noen gang tid­lig­ere; øynene presset igjen, perler av svette på panna, hånda skalv mens den holdt tryl­lestaven – «Hermine, stopp! Det kommer ikke til å virke, Hermine, jeg tror ikke vi klarer å lage ting som ikke eksisterer ennå!» Sakte løsnet Hermines hånd grepet om tryllestaven. «Jeg trodde jeg følte det,» sa hun med knapt hørbar stemme. «Jeg trodde jeg følte at det startet å transfigurere seg, bare et sekund …» Det var en klump i Harrys hals. «Sannsynligvis bare noe du innbilte deg. Håpet for hardt.» «Sannsynligvis,» sa hun. Hun så ut som om hun hadde lyst til å gråte. Sakte tok Harry sin mekaniske blyant i hånda, strakte seg etter papirarket der alle punktene var strøket over, og trakk en linje gjennom punktet som sa ‘KUR MOT ALZHEIMER’S’. hprm.no

Det var ikke hver dag at du fikk oppleve at Harry Potter tryglet. «Vææææær så snill!», sutret Harry Potter. Fred og Frank ristet smilende på hodene igjen. Det var et plaget uttrykk på Harry Potters ansikt. «Men jeg fortaltedere hvordan jeg gjorde den med Dolohovs katt, og Hermine og leskedrikken som forsvant, og jeg kan ikke fortelle dere om Valghatten eller forglemeien eller professor Slur …» Fred og Frank trakk på skuldrene og snudde seg for å gå. «Hvis du noensinne finner det ut,» sa Wiltersen-tvillingene, «så sørg for å si det til oss.» «Dere er onde! Dere er onde begge to!» hprm.no

Professor Krengle hadde kontortid fra kl. 11.40 til 11.55 på torsdager. Dette tidsvinduet skulle dekke alle elever i alle årstrinn. Det kostet et krenglepoeng bare å banke på døra; og hvis han ikke anså din grunn til å være verdt tida hans ville du miste femti nye. Harry banket på døra. Det var en pause. Så sa en bitende stemme, «Jeg antar at du like gjerne kan komme inn, herr Potter.» Og før Harry kunne røre dørklinken, slamret døra opp og traff veggen med et skarpt knekk som hørtes ut som om noe hadde gått i stykker i treet, eller steinen, eller begge deler. Professor Krengle satt bakoverlent i stolen og leste en mistenkelig utseende gammel bok, inn­bundet i nattblått lær med sølvruner på ryggen. Øynene hans beveget seg ikke fra boksiden. «Jeg er ikke i godt humør, herr Potter. Og når jeg ikke er i godt humør er jeg ikke en hyggelig person å være i nærheten av. For din egen skyld, framfør ærendet ditt raskt og forlat deretter stedet.» hprm.no