Ness

I går ble store deler av Spania og Portugal kastet ut i mørket da strømnettet kollapset. Ifølge NRK og NTB ble hendelsen tilskrevet ekstreme temperaturendringer eller mulige cyberangrep. Men i dagens ferske episode av podkasten NESS, med vert Ole Asbjørn Ness, kommer NTNU-professor Jonas Kristiansen Nøland med en krystallklar analyse: Strømsvikten skyldes i stor grad den høye andelen sol- og vindkraft i landenes energimiks. Systemet på randen av stupet Nøland, professor ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU, beskriver situasjonen som et system "kjørt ut mot stupet." Han forklarer at Spania og Portugal, som har ledet an i Europas energiomstilling med 70-80 % sol- og vindkraft i nettet, har skapt en ustabil infrastruktur. "Sol og vind er usynkroniserte kilder som mangler den kinetiske energien – eller tregheten – som kjernekraft, vannkraft eller kullkraft gir," sier Nøland. Mangelen på "roterende masse" gjør nettet sårbart for forstyrrelser, som i går angivelig førte til et plutselig effekttap på 15 gigawatt i Spania på bare fem sekunder. I podkasten sammenligner Ness situasjonen med "en full mann som danser på kanten av et stup." En liten forstyrrelse – som en temperaturvariasjon eller teknisk feil – kan velte hele systemet. Nøland nikker: "Det illustrerer absurditeten i debatten. Hvis vi bare holder oss på kanten av stupet, går det bra – til det ikke gjør det." Spanske kilder og opposisjonskritikk Ifølge spanske medier, inkludert den regjeringskritiske avisen ABC, har opposisjonspartiet Partido Popular (PP) krevd svar fra regjeringen om hvorfor strømnettet var så sårbart. PP-leder Alberto Núñez Feijóo uttalte: "Regjeringens ensidige satsing på fornybar energi har satt nasjonens stabilitet i fare. Vi trenger en balansert energimiks, ikke ideologisk symbolpolitikk." En rapport fra El País bekrefter at Spania i 2024 hadde 62 % av sin kraftproduksjon fra fornybare kilder, men manglet tilstrekkelige backup-systemer for å håndtere toppbelastninger. Internasjonale kilder som Financial Times peker på at Spania og Portugal har underinvestert i såkalte systemtjenester, som svinghjul eller reservekraft, som kan stabilisere nettet. En analyse fra Bloomberg understreker at landenes aggressive utfasing av kjernekraft og kull har redusert nettets "inertia," noe som øker risikoen for blackouts. Mediedekning under lupen Nøland kritiserer mediedekningen, som raskt skylte på temperaturendringer eller hacking. "Å gi skylden til noe systemet burde tåle, er å snu problemet på hodet," sier han. Ness legger til: "Det virker som om media vil beskytte narrativet om fornybar energi som feilfri." Han peker på at tekniske tidsskrifter som Teknisk Ukeblad og Europower ofte unngår å diskutere sol- og vindkrafts rolle i ustabilitet. En kostbar lærdom Nøland advarer om at Europa står overfor flere blackouts dersom sol- og vindkraft dominerer uten tilstrekkelige tiltak. "Du må betale for stabilitet – enten gjennom svinghjul, reservekraft eller en diversifisert energimiks," sier han. Han foreslår en "tallerkenmodell" der kjernekraft, vannkraft og gasskraft komplementerer fornybare kilder for å sikre forsyningssikkerhet. "Et hippisamfunn uten strøm kan være billig for produsentene, men kostnadene for samfunnet er enorme," understreker han, og viser til NVEs estimater om at verdiskapningen per kilowattime kan være 100 ganger høyere enn strømkostnaden. Mot en ny energiforståelse Samtalen avsluttes med en knusende dom over ensidig tro på fornybar energi. "Denne tankegangen er ferdig nå," sier Nøland. Han oppfordrer til bedre planlegging og investeringer i systemtjenester for å unngå fremtidige kriser. For Spania og Portugal – og resten av Europa – er blackouten en dyr vekker om behovet for et robust og balansert energisystem.

Fremtidens arbeid og økonomi: Utopi eller dystopi? I dagens episode av podkasten til Ole Asbjørn Ness gjester Trond Andresen, pensjonert førsteamanuensis i kybernetikk ved NTNU, for å diskutere automatiseringens potensial og den norske kronekursen. Med sin bakgrunn i kybernetikk – vitenskapen om styring og tilbakemelding – tegner Andresen et optimistisk bilde av en fremtid der teknologi kan frigjøre oss fra rutinearbeid og skape et samfunn der arbeid blir lek. Samtidig utfordrer han økonomiske dogmer og foreslår tiltak for å styrke kronen. Automatiseringens løfte: Et kommunistisk paradis? Andresen hevder at automatisering, drevet av kunstig intelligens og maskinlæring, kan revolusjonere arbeidslivet. Han viser til hvordan teknologien allerede effektiviserer oppgaver som transkripsjon og artikkelskriving, og spår at selv komplekse jobber kan automatiseres. Dette kan føre til en verden der materielle behov dekkes av selvkjørende verdikjeder, mens mennesker fokuserer på meningsfulle oppgaver som omsorg, kultur og kreativitet. Han trekker paralleller til Marx og Engels’ visjon fra 1848 om et samfunn der folk bidrar etter evne og får etter behov. I Andresens utopi jobber vi kortere dager – kanskje fire dager i uken eller seks timer daglig – og skillet mellom arbeid og fritid viskes ut. «Arbeid kan bli så meningsfylt og gøy at folk jobber fordi de vil, ikke fordi de må,» sier han. Likevel advarer han mot en dystopi der automatisering skaper en liten elite og en masse «ubrukelige» mennesker, dersom vi ikke aktivt styrer utviklingen mot et rettferdig samfunn. Andresen understreker det kybernetiske prinsippet om selvoppfyllende profetier: Hvis vi diskuterer og fremmer en positiv fremtid, øker sjansen for å realisere den. Han kritiserer medienes pessimisme og manglende debatt om langsiktige muligheter, og oppfordrer til en samfunnsdialog om hvordan teknologien kan brukes til alles beste. Kronekursen: Norge som økonomisk gorilla Samtalen tar også for seg den norske kronens svake utvikling. Siden 2022 har kronen falt fra 9,43 til 11,95 mot euroen, en svekkelse Andresen mener er unødvendig. Med Norges enorme utenlandsformue på nesten 20.000 milliarder kroner – rundt 3,5 millioner per innbygger – har landet økonomiske muskler til å styre valutakursen, hevder han. «Norge er en finansiell gorilla. Ingen spekulanter kan utfordre oss,» sier Andresen. Han foreslår at Norges Bank aktivt kjøper kroner for å stabilisere kursen på for eksempel 10 kroner per euro, og at olje- og gasseksport kreves betalt i kroner. Dette ville skape internasjonal etterspørsel etter valutaen. Andresen kritiserer økonomer og sentralbanken for passivitet, og mener de behandler kronekursen som været – noe man observerer, ikke styrer. Han trekker frem John Maynard Keynes’ ideer fra 1944 om valutakurser basert på handelsbalanse, og foreslår at Norges eksportoverskudd gir rom for en sterkere krone uten å skade økonomien. En utfordring til etablerte sannheter Andresens kybernetiske perspektiv møter motstand i økonomimiljøet, som han sammenligner med en «katolsk kirke» med dogmer som begrenser nytenkning. Han mener samfunnsøkonomi mangler vitenskapelig rigor, da faget preges av skoler som ikke testes gjennom eksperimenter. Likevel ser han muligheter for at teknologi og økonomi kan samspille for å skape en bedre fremtid, dersom vi tør å tenke nytt. Podkasten avslører en forsker som kombinerer teknologisk optimisme med økonomisk kritikk. Andresens visjon om et automatisert samfunn der arbeid blir lek, og hans konkrete forslag for å styrke kronen, utfordrer både politikere og økonomer til å ta kontroll over fremtiden. Spørsmålet er om vi vil gripe mulighetene – eller la dystopien vinne. Han og Ness har politisk stått på forskjellige planeter, ikke minst i Palestina-konflikten, men klarer likevel å ha en svært fruktbar samtale.

I dagens episode av podkasten Ness retter fondsforvalter og tidligere Statoil-ansatt Trond Omdal skarp kritikk mot Equinors fornybarsatsing generelt, og især det kostbare havvindprosjektet Empire Wind. I samtale med Ole Asbjørn Ness hevder Omdal at Equinors fornybarvirksomhet ødelegger verdier i størrelsesorden 200–400 milliarder kroner, tilsvarende 20–30 % av statsbudsjettet. Han foreslår at Equinor enten bør skille ut fornybarvirksomheten i et eget selskap eller kutte den helt for å øke selskapets verdi med opptil 30 %. Omdal peker på Empire Wind, et havvindprosjekt utenfor New York, som et symbol på Equinors mislykkede fornybarstrategi. Prosjektet, som har blitt ytterligere komplisert etter at tidligere president Donald Trump stanset det i påsken, beskrives som ekstremt ulønnsomt. Ifølge Omdal krever Empire Wind en strømpris på tre kroner per kilowattime for å gå i null, syv ganger høyere enn den norske regjeringens mål om 40 øre per kilowattime. Til sammenligning trekker han frem vannkraftprosjekter, som Lyse og Hydros planlagte kraftverk i Røldal, som produserer 600 megawatt til 7 milliarder kroner, mot Empire Winds 800 megawatt til over 70 milliarder kroner – med lavere utnyttelsesgrad. – Dette er et bevis på at Equinors administrasjon kjøper seg politisk avlat, sier Omdal, og antyder at satsingen er drevet av press fra politikere og den norske staten som største eier. Det antydes at Equinors ledelse, under press fra næringsminister Cecilie Myrseth og statens eierskap, prioriterer grønn image over lønnsomhet. Omdal trekker frem Equinors kapitalmarkedsdag i fjor, hvor selskapet presenterte planer om å investere 500 milliarder kroner i fornybar energi frem mot 2030, med en forventet avkastning på kun 4 %. Dette står i sterk kontrast til olje- og gassvirksomheten, som kan gi opptil 30 % avkastning. Markedets respons var negativ, og Omdal mener at aksjen har blitt straffet for denne strategien. Han påpeker at fornybarselskaper som Ørsted har falt 70–80 % i verdi, mens oljeselskaper som BP og Shell har trukket seg tilbake fra lignende ambisjoner. – Equinor får ingen anerkjennelse i markedet for å satse på fornybart. Tvert imot prises selskapet lavere enn konkurrenter som fokuserer på olje, gass eller karbonfangst, sier Omdal. Omdal reflekterer over Equinors historie, fra suksessen på norsk sokkel til kostbare feiltrinn internasjonalt. Han kritiserer selskapets tidligere ekspansjon i Nord-Amerika under Helge Lund, som førte til tap på hundrevis av milliarder kroner gjennom dyre oppkjøp og dårlig drift. Fornybarsatsingen sees som en fortsettelse av denne trenden, der penger tjent på norsk olje og gass sløses bort på ulønnsomme prosjekter. – Alternativkostnaden er enorm. Vi snakker om tap som nærmer seg et halvt statsbudsjett, sier Omdal, og stiller spørsmål ved hvorfor ingen stilles til ansvar for disse beslutningene. Omdal mener Equinor bør revurdere sin fornybarstrategi fundamentalt. Han roser selskapet for å ha redusert ambisjonene i februar, fra 500 milliarder til 30 milliarder kroner i årlige investeringer, men mener dette fortsatt er for mye. Hans foretrukne løsning er å skille ut fornybarvirksomheten i et eget selskap, slik at Equinors kjernevirksomhet – olje og gass – kan prises høyere i markedet. Alternativt foreslår han å kjøpe seg inn i etablerte fornybarselskaper som Ørsted, som nå er betydelig billigere. – Empire Wind kan alene gi tap på 50 milliarder kroner. Equinor må ta grep før det blir verre, advarer Omdal. Han håper at eksterne faktorer, som Trumps politikk, kan tvinge selskapet til å revurdere prosjekter som dette. Omdal plasserer Equinors utfordringer i en bredere kontekst om energitransisjonen. Han påpeker at fornybar energi globalt ikke har klart å erstatte fossile brensler, som fortsatt utgjør 80 % av verdens energiforbruk – samme nivå som for 20 år siden. Han mener oljeselskaper som Equinor er dårlig rustet til å konkurrere i fornybarmarkedet, der marginene er lavere og kulturen annerledes.

I denne ferske podkasten møtes Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness til en dyptgående diskusjon om Ukraina-krigen, USAs skiftende rolle under Donald Trump, og Europas evne til å møte en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. – En stedfortrederkrig der USA er part Helge Lurås slår tidlig fast at det er en illusjon å tro at USA er en nøytral aktør i konflikten. – USA er ikke en nøytral forhandlingspart. De er en del av krigen på ukrainsk side, har vært det hele tiden, sier han, og beskriver krigen som en klassisk stedfortrederkonflikt: Ukraina stiller soldatene, Vesten leverer våpnene. Han mener Trumps utspill nå viser at USA er i ferd med å gi opp. – Trump har lagt frem en slags de facto kapitulering. Det er ikke nødvendigvis det han ønsker, men det han signaliserer er at USA ikke lenger ser seg tjent med å fortsette. Og da legger man på bordet hva man selv er villig til å akseptere. Ifølge Lurås er de amerikanske betingelsene for en mulig fred tett på russiske krav: – Realistisk sett ville det ikke vært mulig å få Russland til å gå med på noe mindre. Ness: – Trumps strategi viser desperasjon Ole Asbjørn Ness reagerer skarpt på Lurås’ fremstilling, særlig av Trump. – Jeg syns Trump fremstår som en dårlig forhandler. Han viser desperasjon, og det er en forhandlingstaktikk som bare svekker USAs posisjon, sier han. Han mener videre at Lurås bommer i sin vurdering av hva som er eksistensielt. – Dette er først og fremst en eksistensiell krig for Ukraina. For Russland handler det om Putins regime, ikke statens eksistens. Ukraina kjemper for å overleve som nasjon. Ness fremhever at Europa ikke har råd til å tape: – Vi kan ikke bare gi etter og la Russland vinne. Selv om USA skulle trekke seg ut, så vil ikke Europa gjøre det samme. Vi må ruste opp og ta ansvaret. Ulike virkelighetsoppfatninger Samtalen belyser to helt forskjellige syn på krigens dynamikk. Lurås argumenterer for at Russland har overtaket på bakken og at Vesten må ta innover seg realitetene. – Hver runde Ukraina fortsetter krigen, gjør situasjonen verre for dem. De får dårligere vilkår for hver gang. Dette har Lavrov selv sagt: «Hver gang kommer dere dårligere ut.» Ness er ikke enig: – Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at 450 millioner europeere og 50 millioner ukrainere ikke skal kunne stå imot 140 millioner russere. Lurås svarer: – Det er ikke bare antall mennesker og økonomisk kapasitet som teller. Det handler om tid, industriell kapasitet og vilje. Og Russland har fortsatt et fortrinn på flere av disse områdene. – Ukraina må kanskje gjøre som Finland Lurås trekker også historiske paralleller til Finland etter andre verdenskrig: – Finland overlevde som stat ved å gi fra seg store deler av sin utenrikspolitiske suverenitet. Noen mener Ukraina nå står overfor et lignende valg. Det er brutalt, men kanskje realistisk. Han mener det er feil å tro at Ukraina kan vinne tilbake territorium: – Realiteten er at Krim aldri kommer tilbake. Og de områdene Russland kontrollerer nå, vil de ikke gi fra seg uten videre. – En glemt krig? Lurås ser også konturene av en svekket vestlig støtte, særlig hvis USA velger å normalisere forholdet til Russland: – Om USA går videre alene og hever sanksjonene, blir det Europa som står igjen med hele regningen – bokstavelig talt. Og da er det fare for at Ukraina blir en glemt krig. Han spår også et skifte i oppmerksomheten: – En global økonomisk nedtur vil flytte fokuset. Da vil Ukraina havne lenger ned på dagsordenen – også i Europa. Ness: – Europa vil ikke gi seg Ole Asbjørn Ness avslutter med å advare mot å undervurdere europeisk motstandskraft: – Jeg tror du tar feil. Jeg tror europeiske hovedsteder som Berlin, Paris og Warszawa ikke vil akseptere et russisk overtak. Europa vil stille opp. Han reagerer også sterkt på det han ser som Trumps uansvarlighet: – Hele forestillingen om at det er Ukraina som må gi seg, er absurd. Dette er en russisk okkupasjonskrig med grusomme overgrep. Ukrainere vet hva det betyr å leve under russisk styre.

I dagens utgave av podkasten Ness møtes Høyres Bård Ludvig Thorheim og Rødts Sophie Marhaug til en 50-minutters duell, styrt av sjakklokke, for å avgjøre hvilket parti som har den beste energipolitikken. Debatten, som tok for seg kraftproduksjon, prisregulering og olje- og gasspolitikk, viste tydelige ideologiske skillelinjer mellom de to partiene, men også et felles mål: å sikre Norges posisjon som energinasjon. Omtrent det eneste de to partiene var enige om var at de var for kjernekraft, ellers hersket uenigheten i dette partiet av retorisk sjakk. Thorheim innledet med Høyres visjon om å maksimere energiproduksjonen fra alle kilder – vannkraft, vindkraft, solkraft og fortsatt olje- og gassutvinning. Han argumenterte for at et kraftoverskudd er avgjørende for å opprettholde lave strømpriser og tiltrekke industri, noe som igjen styrker økonomien og muliggjør lave skatter og et sterkt forsvar. Høyre ønsker å beholde markedets prissignaler for å sikre effektiv kraftfordeling, og Thorheim advarte mot subsidier som kan føre til ineffektivitet og høyere kostnader for forbrukerne. Han uttrykte også bekymring for at norsk gassproduksjon kan stupe etter 2030, noe som vil ramme både Europa og Norges strømpriser, ettersom gassprisene påvirker kraftmarkedet. Marhaug, på sin side, fremhevet Rødts ønske om økt politisk kontroll og demokratisk styring av kraftressursene, inspirert av historiske grep som konsesjonslovene på 1900-tallet. Hun kritiserte Norges tilknytning til det europeiske kraftmarkedet, som hun mener har ført til at norske strømpriser styres av europeiske gasspriser i stedet for kostnadene ved vannkraftproduksjon. Rødt ønsker en makspris på kraft for å sikre billig strøm til husholdninger og næringsliv, samt strengere regulering av utenlandskabler for å prioritere forsyningssikkerhet. Marhaug advarte mot miljøskadelig kraftutbygging, som vindkraft, som hun mener ødelegger natur uten å løse prisproblemet. Et sentralt stridspunkt var datasenterindustrien. Thorheim forsvarte behovet for datasentre for å sikre nasjonal datahåndtering, men var enig med Marhaug i at kryptomining bør forbys. Marhaug gikk lenger og krevde strengere regulering av store kraftkrevende aktører som Google og Microsoft, som hun mener truer konkurransefortrinnet til tradisjonell industri. Hun foreslo at kraftkrevende prosjekter over 25 megawatt bør behandles av Stortinget for å sikre samfunnsnytte. Debatten berørte også strømstøtteordninger. Thorheim presenterte Høyres løsning, der staten tilbakefører overskudd fra høye strømpriser til forbrukerne uten å gripe inn i markedets prissignaler. Marhaug mente dette kun er en midlertidig lapp på et dysfunksjonelt system og etterlyste regulering av kraftprodusentenes profitt for å sikre lavere priser. Thorheim oppsummerte Høyres politikk som en satsing på mer energi fra alle kilder for å styrke økonomien, mens Marhaug understreket Rødts fokus på politisk kontroll for å gjenvinne Norges konkurransefortrinn med billig, fornybar vannkraft. Hvem som vant? Det overlates til lytterne å avgjøre, men debatten viste at energipolitikk forblir et komplekst og avgjørende tema for Norges fremtid.